Jeg har vært trikkefører i Oslo i noen år nå, men jeg har nylig sagt opp.
Jeg leste en veldig god artikkel i LOs Fagbladet med tittelen "Drapsdom kan stanse trikken", omhandlende ulykken på Sinsenterrassen 27. mai 2007. Der påpekes det flere ganger at flere trikkeførere har sagt at de vurderer å slutte dersom dommen blir stående. Jeg var en av dem, men har kommet frem til at jeg ikke har tid til å vente. Det tør jeg ikke.
Helt siden tiltalen kom, har jeg fortløpende vurdert om jeg skal slutte. Jeg bestemte meg i våres. Nesten hver dag kjører jeg trikk med hjertet i halsen. Det kryr av uoppmerksomme, uforsiktige og direkte frekke mennesker i byen vår. Mange er flinke og forholder seg korrekt, men altfor mange skaper svært ubehagelige og farlige situasjoner for trikken i trafikken.
Mitt inntrykk er at den generelle stemningen blant befolkningen er at trikken er en bølle som ikke tar hensyn, og som truer seg fram. Min påstand er at det er én grunn til at vi ikke har mange dødsulykker hver eneste dag: Fordømt dyktige, forutsigende, sikkerhetsivaretagende og omtenksomme trikkeførere. Vi fortjener langt mer ære og respekt enn vi får.
Jeg føler meget sterkt på meg at det bare er et tidsspørsmål før jeg er involvert i en alvorlig ulykke, som jeg ikke har skyld i eller kunne unngått. Samtidig føler jeg at samfunnet, media, politiet, påtalemyndighet og dommere ikke behandler oss vognførere med den respekten vi fortjener, og langt mer alvorlig: De dømmer oss for uaktsomt drap, når man i realiteten tvert i mot har vært aktsom, og pålegger oss et ansvar som er umulig å ivareta. Dette er så grovt, og så skremmende, at jeg tør ikke være trikkefører mer. Jeg vet også at jeg ikke er alene om disse tankene.





