Syklister bøtelagt for å sykle på rødt

I gårsdagens Aftenposten kan vi lese om syklister som blir bøtelagt for å ha syklet mot rødt lys i Oslo. Politiet har hatt en av sine sjeldne storaksjoner, og har denne gangen fokusert på det de oppfatter som problemkryss der det ofte skjer ulykker som involverer syklister.

Noen av dere lesere har kanskje også sett kveldens innslag i Dagsrevyen 21/Norge i dag.

De syklistene som ble intervjuet var ikke særlig angrende; det var lite respekt for formalitetene i trafikken, og at man ble tatt var jo bare et beklagelig uhell.

I TV-reportasjen så man også at det var en møtende syklist som brøt vikeplikten overfor en av syklistene som syklet på rødt - begge syklet jo nødvendigvis på rødt, men bare den ene ble stanset; politiet hadde hendene fulle.

Problemet med slike aksjoner er at de er rene skippertak. De bidrar ikke til noen økt respekt for trafikkreglene, de har kun en midlertidig symboleffekt. Alle vet at det sannsynligvis er trygt å bryte trafikkreglene etter hjertens lyst straks aksjonen er over, og at det fortsetter å være trygt til neste budsjettår, bare man passer på å ikke treffe på en annen type aksjon.

Det er flere problemer her, og det nest største problemet er politikerne våre, som ikke ønsker å rydde opp i et sinnssvakt kaos bestående av:

1. Lovverk (inkl. forskrifter)
2. Skilting og veimerking
3. Håndheving

Før jeg gyver løs på disse, så vil jeg si hva det største problemet er. Det er trafikantenes egne holdninger til forholdet mellom seg og resten av trafikken. Vi glir stadig videre nedover i en egoismens spiral, hvor trafikkbildet til slutt bare handler om hvordan jeg best kan komme fram, og alle andre er idioter som hindrer meg i å komme to minutter tidligere fram til den avtalen som jeg allerede er forsinket til fordi jeg er en sosekopp.

Så til det som havner under politisk ansvar.

Det første problemet er det mest alvorlige. Trafikkreglene og skiltforskriften bidrar ikke til forståelse av trafikal jus. Reglene som involverer det jeg nå vil kalle «andre trafikanter» er i beste fall tvetydige, og i noen tilfeller også selvmotsigende på en måte som ikke klart tydeliggjør presedens. Trafikkreglene og skiltforskriften er nemlig laget først og fremst for biltrafikk, og all annen trafikk er klattet inn i forskriftene som en ettertanke. Alle oppryddingsforsøk har tydeligvis strandet.

Hvem kan med hånden på hjertet hevde at de vet når en syklist har vikeplikt og ikke i forbindelse med de forskjellige stedene en syklist kan oppholde seg, når det gjelder forholdet til andre trafikanter, opphør av evt. felt/merking, skifte av felt, fletting, kryssing, …

• Gang- og sykkelvei
• Sykkelvei
• Sykkelfelt
  
• Kollektivfelt
• Heltrukket hvit eller gul sperrelinje
• Fortauskant
• Fotgjengerfelt
• Sykkelovergangsfelt
• Gang- og sykkelsti
• Umerket sti
• Plener
• Skog og mark
  
• … men pokker, det er da flere kategorier enn dette?

Det kribler sterkt i fingrene, og nei, det er ikke en gammel trafikkskade, men et ønske om å få til en genuin forenkling og opprydding i trafikkregler, lys, skilter og annen veimerking. En vakker dag har man kanskje skrevet noe og sendt det som brannfakkel i VG.

Det andre problemet er ikke bra det heller. Eksempel: for ikke veldig lenge siden (men noen mannsaldre, om vi skal regne politisk levetidshukommelse) ble det foretatt en endring i skiltforskriften som skulle redusere problemet med at syklister kommer i motsatt retning inn i envegskjørte gater. «Løsningen» ble å endre unntaket for skilt 302 Innkjøring forbudt fra å tillate syklister til følgende:

302 Innkjøring forbudt
Skiltet angir forbud mot å kjøre forbi skiltet. Sykling på fortau kan likevel foregå i samsvar med trafikkreglene.

Det var en hensikt med dette: man skulle begynne å bruke underskilt som eksplisitt tillater syklister å gjøre det som før var fullstendig tillatt, og dette skulle skje på steder hvor det var tilstrekkelig plass til at man kunne møtes trygt. Det ekskluderer f.eks. steder hvor brannbiler knapt nok kommer fram mellom parkerte biler.

Et av de få unntakene er det ene kontrollstedet for torsdagens aksjon: fra Hausmanns gate inn i Torggata er det et eget sykkelfelt på høyre side, med fysisk skille fra motgående enveiskjørt hovedfelt. Det er jo strengt tatt ikke et unntaksskilt, det er jo et separat felt, hvor skilt 302 ikke gjelder. Der går det dessverre helt feil, fordi skiltingen er utydelig, og man får syklister på kryss og tvers gjennom det som politiet helt riktig har bemerket at er et av byens farligste kryss.

Et annet unntak finner man i Drammen:

Bildet er tatt av Bussemannen

Lykke til med å finne flere slike eksempler. Å skilte om er dyrt, det koster visst noen tusenlapper per skilt.

Men kanskje man skulle sett noe på merking og skilting også, vi bruker jo penger på så mange rare tiltak at vi kanskje kunne tatt oss råd til noe som var litt viktig?

Til slutt er det dette med håndheving av de reglene vi har, da.

Det er jo lett komisk at man kjører igang slike kampanjer, når politiet ellers glimrer med sitt fravær, eller når de er tilstede, glatt ignorerer blatante, risikable brudd på trafikkbestemmelsene som foregår rett foran øynene sine, eller er den parten som begår nevnte brudd selv uten noen øyensynlig årsak som kunne gjort dette forsvarlig. Det er ikke få ganger hvor jeg har sett manglende handling fra politiet eller at de har gått foran med svært dårlig eksempel i trafikken. Flere ganger kjører de like dårlig som vi liker å anklage drosjesjåfører for å gjøre. (Rett skal være rett: mange politifolk er også svært oppmerksomme og hensynsfulle sjåfører, men de plager jo ingen…)

Når man daglig ser alvorlige trafikkforseelser innenfor et lite geografisk område hvor politiet ofte patruljerer for å få narkotikaselgere til å flytte seg 250 meter, og ukentlig selv utsettes for forsøk på kvestelser i trafikken, så blir man litt matt av å se slike aksjoner som går ut på å ta en trafikantgruppe for en dag. Om det er promillekontroll, fartskontroll, rødlyskontroll, lyskontroll eller hva spiller ingen rolle.

Ja, vi trenger en holdningsendring. Men det ville være en god start å gjøre det lettere å respektere lovverket, å respektere veimerkingen, og å respektere den nødvendige håndheving som finner sted, og ikke bare avfeie det som at man var «uheldig som ble tatt».