Vårrengjøring

Hvert eneste år heter det seg at byen skal være ren til 17. mai.

Men er det noen grunn til å utsette feiing til seneste mulige tidspunkt?

Etter at snøen gikk (før den korte gjesteopptredenen 8. og 9. april) i Oslo har det vært over en måned med skitt, søppel, glass og grus i veikantene og på fortauene.

"Hva så," tenker vel de fleste, "det er jo ingen som kjører der."

Men det er det jo: syklistene, trafikantenes kanskje mest utskjelte store gruppering. Sykkelfeltene er beleilig nok laget som 1-2 meter tynne striper i veikanten, en passe plass å slippe glassflasker, feie knuste lykter inn i, å parkere i, å feie søppel fra fortauet over i, osv.

Det er også et passende sted å ha kumlokk med dårlig asfalt rundt, langsgående rister, og langsgående asfaltkanter som slutter ved feltskillet, bare for å gjøre det ekstra spennende for syklister som vil gjøre unnamanøvre. Ja, for syklister kan jo også bli nødt til å gjøre en omvei på 1-2 meter sideveis, og det er det jo ikke plass til i eget felt. Ihvertfall ikke når det står en bil der etter en sjåfør som "skal bare".

En annen sak er jo at det er fristende å late som om den stiplede linjen til sykkelfeltet er en usynlig barriere som hindrer syklisten i å komme over i feltet til venstre, i det minste skulle man tro det etter å ha sett passeringsavstand, eller hvor brede de vanlige feltene lages. Noen steder vil en buss eller lastebil fylle hele sitt eget felt og dermed tangere den stiplede linjen, mens syklisten bare har 30-40 cm margin til f.eks. å falle på.

Dette er neppe noe stort problem når det er vinter og det likevel ligger snøhauger der, og sykkelfeltene knapt nok er i bruk.

Men med våren kom syklistene, og de syklistene som ikke bruker traktorhjul må stadig ut i kjørefeltet tiltenkt biler og busser eller opp på fortauene (som man selvsagt feier en uke eller to i forkant), og følgene av sløvheten med rengjøring rammer dermed mer enn én trafikantgruppe.

Som om ikke det er nok, så skulle man jo tro at det gikk litt planlegging i hvor man plasserte disse sykkelfeltene, og hvordan man dermed håndterte forholdet til andre trafikanter. Men nei; feltene slutter brått og uten forhåndsvarsel i busslommer, en bonus for farlige situasjoner enten det er sykkelen som prøver å komme forbi på høyre eller venstre side av bussen, eller bussen som skal inn på eller ut fra holdeplass. Hvem som har skylden er ganske irrelevant når noen ligger der og blør.

Men hva kan man gjøre?

Jo, det første man kan gjøre er å starte vårrengjøringen litt tidligere, og start gjerne med de rutene hvor folk ferdes.

Så kan vi trafikanter se på hvordan vi kan integrere den økende mengden syklister med resten av trafikken. De smale feltene som syklistene har i dag er en dårlig vits, overfor syklistene, bilistene og fotgjengerne.